Jeg var så heldig å bli spurt om jeg ville si noe artig fra scena på Raufoss i går. Og det ville jeg.
Her er mitt lille bidrag på gårsdagens store, men våte feiring:
Jeg husker da jeg var lita jente. Hvor stas det var med 17. mai.
Jeg vokste opp rett oppi her. I et lite hus ovenfor ungdomsskolen.
Da jeg la meg om kvelden den 16. hadde jeg sommerfugler i magen. Noen ganger lå jeg våken til langt ut på natt. Fordi jeg gledet meg sånn til 17. mai.
Rondastakken hang klar over stolryggen ved senga. Mamma hadde strøket den tykke, hvite skjorta. Og bunadskoene var nypusset. Søljene lå på skrivepulten. Blanke og fine, var de.
Den følelsen, av å våkne til at hele senga rister, og rutene klirrer klokka 7 på morgenen. Den følelsen, er det bare vi som bor på Raufoss som kjenner til.
Jeg lå i senga mi med dyna trukket helt opp til ørene og et stort glis i hele ansiktet. Endelig! Endelig var det 17. mai!
Så gjaldt det å komme seg opp av senga så fort som mulig.
På med bunaden, strømpebukser, søljer og sko. Fram med flagget og trompeten. Ut og henge opp flagget på husveggen. Og kransen som mamma hadde laget av bjørkeris surret sammen med hvite, røde og blå bånd.
Vi ungene fikk prim på brødskiva. Og det var ikke akkurat hverdags.
Og så husker jeg at mamma flettet sånn fiskeflette i håret mitt. Med røde sløyfer i. Mens jeg satt utålmodig på stolen og sparket med beina.
Resten av dagen var en herlig blanding av barnetog, flagg, bunader, leikarring, drilljenter, korps, is, kake, pølse og brus. Det var eggestafett, sekkehopp og klatring i ei satng som brukte å stå rett der borte.
Jeg husker bror min, han Marius. Han klatra helt til topps hvert år. Og fikk den gjeveste premien. Jeg var så stolt av storebroren min.
Etter lekene dro vi hjem og grillet. Og vi ungene syklet i gata med ei kald ventepølse i den ene hånda og et flagg i den andre, mens vi ventet på at maten skulle bli ferdig.
Så holdt vi oss våkne helt til klokka 23. Da samlet hele Raufoss seg her nede igjen, og så på fyrverkeri.
Hurra! 17. mai! Marte, 7 år.
Så ble jeg eldre. Og 17. mai mistet litt av glansen sin. Det var plutselig ikke like stas å feire dagen.
Jeg lå ikke våken hele natta og bare ventet på salutten. Noen år sov jeg til og med helt til barnetoget var ferdig.
Men så ble jeg gravid. Og plutselig blusset disse 17. mai-forventningene opp igjen.
Jeg gledet meg til å overføre mine minner, mine tradisjoner og min barndoms 17. mai til mine barn.
Jeg så for meg de to små, barna mine i små bunader. Jenta mi med røde sløyfer i flettene. To barn med is i hele ansiktet. To barn med store smil og forventningsfulle, glitrende øyne.
Men er det en ting jeg har lært. Så er det at det er noe helt annet å være barn på 17. mai. Enn det er å ha barn på 17. mai.
I går kveld, satt jeg oppe til klokka 1 og strøk bunadsskjorter. Og lette etter bunadsko. Jeg fant bare den ene skoen til Lillesøster. Den andre var sporløst forsvunnet.
Det er rart det der. Hvordan sko, og sokker også, for den saks skyld, som hører sammen, og som alltid brukes sammen, har en tendens til å havne på vidt forskjellige stedet i huset. Eller én i huset og én i bilen. Eller én i bilen og én i garasjen.
Da jeg hadde lokalisert den bortkomne bunadskoen på loftet, og vasket ut gammelt spy som katta må ha spydd opp i den i løpet av vinteren, ja, da kom jeg plutselig på at ikke hadde prøvd min egen bunad på mange år.
Altfor mange år ...
Og akkurat som jeg trodde: Bunaden hadde krympet noe veldig. De gjør det, slike bunader, når de ikke blir brukt på noen år.
Jeg kan ikke sy. Og siden klokka allerede hadde bikket midnatt, måtte jeg pent se meg om etter noe annet å ha på meg.
Jeg kom meg i seng klokka halv to.
Da var det ikke snakk om å ligge våken å vente på salutten. Jeg sovnet umiddelbart!
Ikke våknet jeg av noen salutt heller. Jeg våknet av to unger som hopper rundt i senga mi klokka halv seks i dag tidlig.
Den gode, varme, myke senga mi, ble plutselig omgjort til en gymsal. Med både flikk flakk, salto, trampoline og hodestående på programmet.
Og jammen var det ikke noen innslag av rytmisk sportsgymnastikk også.
Det var ingen vei utenom. Det var bare å stå opp og starte dagen.
Den minste insisterte på å ta på seg bunaden med én gang. Jeg prøvde å si at det egentlig var ganske dumt å ta på seg den før frokost, for den kom garantert til å bli full av syltetøy. Men det var vesla over hodet ikke enig i.
Hun tok den på seg ...
Jeg tok den av henne ...
Hun tok den på seg ...
Jeg tok den av henne ...
Og så fort jeg snudde ryggen til, tok hun den på seg igjen.
Men nå hadde jeg annet å tenke på. For plutselig kunne jeg ikke finne flaggene. Jeg var helt sikker på at jeg hadde lagt dem pent snurret sammen i en pose øverst oppe i garderobeskapet i gangen.
Jeg braste inn på badet der mannen min Sjur stod og dusja. Dro dusjforhenget til side, og lurte på hvor i alle dager han hadde gjort av flaggene.
Sjur så måpende ned på meg med håret fullt av skum.
Nei, han hadde ikke sett de flaggene. Men kunne han kanskje få lov til å dusje ferdig, så skulle han hjelpe meg å lete etterpå?
Da jeg kom ut på kjøkkenet hadde bunadsjenta funnet fram Nugattien og satt seg på kjøkkenbenken med den ene hånda i munnen og den andre dypt begravd nedi sjokoladen.
Hun stivnet da jeg rundet hjørnet inn på kjøkkenet. Satt helt stille. Som om hun trodde jeg ikke skulle se henne, bare hun satt stille nok.
Under frokosten landet selvfølgelig Nugatti-skiva i fanget i bunaden. Og røde syltetøyfingre tørket seg på den hvite bunadsskjorta. Den jeg hadde sittet oppe og strøket klokka 1 i natt.
Det ble ikke no bunad på Lillesøster i dag.
Resten av morgenen gikk med til å lete etter flagg som var sporløst forsvunnet, kjefte litt på mannen for at han hadde flyttet på flaggene og ikke husket hvor han har lagt dem, lete etter sko, igjen, legge glasur på kaka, sjekke programmet for dagen, og finne ut at oppmøte til barnetoget var kvart på ti, og ikke kvart over ti, som jeg trodde.
Prøve å få på eldstegutten bunad i en fei, for nå begynte vi å få dårlig tid.
Jeg tok den på ...
Han tok den av ...
Jeg tok den på igjen ...
Og så snart jeg snudde ryggen til, tok han den av igjen.
Det ble ikke noe bunad på Lillemann heller i dag.
Jeg fant forresten flaggene. De lå i bilen. Det var visst jeg som hadde glemt å ta de med inn. Jeg hadde tenkt at jeg skulle legge dem øverst i garderobeskapet i gangen. Men så hadde jeg glemt det.
«Fant dem!» ropte jeg til mannen i forbifarten.
Jeg er veldig glad for at han ikke spurte hvor de var!
Men nå vet han det ...
Resten av dagen i dag skal vi leke og kose oss her på Nytorvet.
Vi skal kjøpe is som vi mister i grusen etter to slikk. Så skal ungene krangle litt om hvem som er best på eggeløp. Og hvem som fikk det største kakestykket og om hvem som er eldst.
De krangler alltid om hvem som er eldst. Selv om det er hevet over en hver tvil at femåringen er eldre enn fireåringen. Og sånn kommer det alltid til å være. For resten av livet!
Mannen kommer til å få gnagsår av de nye skoene sine. Jeg kommer til å vrikke ankelen, for disse skoene jeg har på meg er egentlig helt forferdelig vonde å gå på.
Ungene kommer til å få skrubbsår på knærne når de sykler ute i gata med ei kald ventepølse i den ene hånda og et flagg i den andre.
Og mannen kommer til å brenne grillmaten, jeg kommer til å oppdage at jeg har glemt å kjøpe ketsjup og ungene kommer til å skremme katta opp i toppen av treet med 17. mai-trompetene sine.
Og så kommer de til å sovne før klokka 23 og fyrverkeriet. Men likevel fire timer senere enn vanlig, fordi de har blodårene fulle av adrenalin og sukker og 17. mai-magí.
Og når ungene endelig har sovnet, kommer Sjur og jeg til å bikke over i sofaen, med fjernkontrollen i den ene hånda og et flagg i den andre.
Så skal vi huske hvor slitsomt det er å være småbarnsforeldre på 17. mai i kanskje, tja ... et par måneder?
Og så glemmer vi det, og barndommens minner tar over igjen.
Neste år går vi på med nytt pågangsmot og de samme forventningene om en perfekt 17. mai igjen.
Med salutt, rondastakk, fiskeflette i gyllent barnehår og pølse, kake, is og brus.
Hvordan var din 17. mai?
PS: For flere oppdateringer fra denne kaotiske gjengen, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos