Vi bodde to år i Spania da barna var små. Eller, små er de vel fortsatt. Men da de var mindre. Vi flyttet ned da Lillesøster var fire måneder.
Mye er annerledes i Spania, både på godt og vondt. Men det er spesielt én ting som slår meg: I Spania er barna en naturlig del av samfunnet. I motsetning til her i Norge, der barna helst bør sitte stille og holde kjeft.
I Spania er barna med der foreldrene ferdes, enten det er på kafé, på restaurant, i butikken eller hos frisøren. I Spania får barn være barn. De sees og høres, og er over alt.
Ganske slitsomt for en barnløs. Jeg husker selv hvor irriterende jeg synes det var med disse bråkete barna rundt meg i tide og utide før jeg fikk barn selv.
Men som mor til to små kråker som knapt klarer å sitte stille, som har forferdelig mye de skulle ha sagt hele tiden, mange spørsmål og som ikke kan motstå fristelsen til og utforske og undersøke alt de ser, kjenner jeg at jeg savner Spania litt.
Som så mange andre, leste jeg innlegget til Vanligpappa, der han beklager for at deres autistiske sønn pratet under en seremoni, hvilket irriterte en annen tilhører så mye, at vedkommende ba dem forlate salen.
Jeg blir så trist når jeg leser sånn. Trist og sint.
I Norge har barn kun adgang på egne plasser tilrettelagt for barn. Helst der de voksne uten barn ikke ferdes. For de uten barn vil ha fred og ro, og de liker ikke raske bevegelser. Sånn som barns uforutsette bevegelser ofte er: Hender som klapper og veiver over de små hodene, bein som dingler og løper, rumper som vrikker og mager som svaier.
Vi skaffer barnepass hvis vi skal ut og spise. Vi handler før vi henter barna i barnehagen eller på skolen, og vi går til frisøren i lunsjen. Eller når noen andre passer barna.
I Norge er det risikosport å ta med seg små barn på restaurant. Der er det nulltoleranse for støy og bevegelser fra barn. Skal man spise ute med barn, bør man ta de med på en eller annen hamburgerkjede eller pizzeria med egne barneavdelinger.
Dette hadde aldri gått på kafe i Norge.
Tar man med små barn i butikken, bør de helst sitte pent i handlevognen og ikke forstyrre de andre handlende.
Og skal du ut og fly med barna, må du sørge for at barna sitter musestille hele turen, helst uten å si ett pipp. Ellers får du garantert oppgitte blikk og sure kommentarer fra de uten barn. De må for all del ikke bli forstyrret.
Og å ta med barna til din egen frisørtime? Hah, jeg skulle likt å se den frisøren som ikke himlet med øynene og sukket høyt hvis man møtte opp til hårklippen med en smårolling på armen. For ikke å snakke om de andre kundene.
Jeg synes det er fryktelig slitsomt å leve sånn.
Det er slitsomt hele tiden å hysje og passe på at barna mine oppfører seg som voksne når vi er ute i det offentlige rom. Det er slitsomt hele tiden å måtte passe på at ingen blir forstyrret av mine barn. Enten det er på bussen, i klesbutikken, på kafé eller i svømmehallen.
Jeg mener selvfølgelig ikke det er greit å la barna ødelegge ting, være respektløse ovenfor andre mennesker, eller legge igjen folkeskikken hjemme. I visse situasjoner er til og med jeg enig i at barna bør være både stille og rolige.
Men det skal så lite til før barna blir sett på som bråkmakere. Og uoppdragne.
Det skal så lite til før nordmenn blir forstyrret.
I Spania er det ingen som reagerer om barna løper sikksakk mellom hyllene i matbutikken. Man setter selvfølgelig pris på at man plukker opp det de eventuelt river ned, men det skulle da bare mangle. Det er da vanlig høflighet.
I Spania er det også helt ok at barna bruker gjerdet mellom butikkassene som klatrestativ mens foreldrene står i kassakø. Så sant rekkverket tåler det. I Norge er det over hodet ikke akseptabel oppførsel. Selv om gjerdet er laget av jern, støpt i betong.
Og det er helt greit at barna både beveger på seg og lager lyd på restaurant. Ingen ser stygt på deg når du prøver å få plass til barnevognen mellom bordene. Du får snarere hjelp.
I Spania spiser de fleste familier middag ute på restaurant flere dager i uka. I hvert fall i sommerhalvåret. Da er det ikke snakk om å leie inn en barnevakt og la barna bli igjen hjemme. Barna er da med! De er da også en del av familien!
I Spania får barn være barn, og de er en del av samfunnet.
I Norge får barn være barn så lenge de holder seg til egne plasser tilrettelagt for barn. Eller hvis de holder munn og sitter helt stille der de voksne ferdes.
Det synes jeg er fryktelig synd!
//Innlegget er inspirert av et gjesteinnlegg jeg skrev på bloggen Lamme Tanker i februar 2013
PS: For flere oppdateringer om mine såkalt bråkete barn, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos