Vi leser stadig om hvor viktig det er med kvalitetstid med barna. Spesielt om ettermiddagene, mellom barnehage og leggetid.
Barna er slitne etter en lang dag i barnehagen, eller på skolen. Ro ned, kos dere sammen, og nyt ettermiddagen, er rådene vi får.
Jo da, det har jeg prøvd.
Stakkar. Det ble en lang dag i dag.
Noen ganger rekker jeg ikke å hente barna før bare noen minutter før barnehagen stenger. Samvittigheten gnager mens jeg spenner barna fast i baksetet. Stakkar, stakkar, slitne barn.
«Det ble visst en lang dag i barnehagen i dag», sier jeg i det jeg svinger ut fra parkeringsplassen.
«Jaaaaaa», ropes det fra baksetet.
«Vi fikk sykle så lenge i dag», sier femåringen.
«Og jeg fikk være med å ringe i bjella når vi skulle rydde utelekene», kommer det fra fireåringen, mens hun veiver den ene hånden frem og tilbake over hodet og synger «Ding, dong, ding, dong».
«Jeg beklager så mye», sier jeg uten egentlig å høre hva de sier.
«Mamma ble litt forsinket på jobben. Men nå skal vi kose oss skikkelig når vi kommer hjem, altså. Vi lager spagetti og kjøttdeig til middag, det beste dere vet. Og så ... vet dere hva? Jeg foreslår at vi slår til med noen boller i kveld. Hva tror dere om det?»
Jeg kjenner hvordan ordet «boller» umiddelbart bøter på samvittigheten min.
Vi kommer hjem, og jeg bestemmer meg for å la skitne og våte regndresser ligge i posene sine til etter barna har lagt seg.
Jeg dropper også å sette på den planlagte vaskemaskinen med sønnens fotballtøy. Lekene i stua får ligge til senere. Vi skal alltids klare å grave fram en plass i sofaen.
Jeg løfter fireåringen opp på kjøkkenbenken mens femåringen klatrer opp på kjøkkenstolen. Jeg fyller en kasserolle med vann, tar spagettien ut av kjøkkenskapet og finner frem kjøttdeig og løk fra kjøleskapet.
Kvalitetstid, og god mor-poeng til meg.
Nå skal vi lage middag sammen, og snakke om hva de har gjort i barnehagen i dag.
Kvalitetstid!
Den lille på kjøkkenbenken drar ut et par harde spagetti-pinner fra pakken, og knasker på dem.
«Vil du skjære løk?» spør jeg og snur meg rundt mot femåringen.
Han er borte.
Jeg roper på ham. Intet svar. Jeg går ut i stua, videre ut i gangen, inn på rommet hans, på badet. Ingen gutt noe sted.
Utgangsdøra står på vidt gap. Jeg hører latter fra hagen.
Og ganske riktig. Der ute løper den lille gutten rundt med fotballen sin sammen med en gjeng kompiser.
«Skal du ikke være med inn og lage mat da!» roper jeg ut døra.
Men han hører meg ikke. Han har nettopp fått inn et skikkelig blinkskudd mot garasjeporten og løper rundt i ring med utstrakt pekefinger høyt over hodet.
Jeg tusler inn på kjøkkenet igjen.
Nå er Lillesøster også borte.
Jeg ser den lyse hestehalen hennes gjennom kjøkkenvinduet. Den danser opp og ned på trampolina.
Jeg lager middagen selv.
Tjue minutter senere står maten på bordet.
Jeg åpner verandadøren og roper på barna.
«Middaaaaaaag!»
Helt stille.
«Nå er det middaaaaag!»
Ingen respons.
Jeg hører barnelatter et stykke unna, men er usikker på hvor den kommer fra.
Klokka er fem, og jeg er sulten. Mannen kommer inn døra. Han er også sulten. Så vi spiser. Bare han og jeg. Det er koselig det og.
Vi rydder av bordet, og setter to tallerkener med spagetti og kjøttdeig i kjøleskapet.
En halv time senere, ser jeg en stripete genser som farer forbi vinduet. Det er Lillesøster.
Jeg løper ut på verandaen.
«Hei du der. Er du sulten? Maten står og venter på deg?»
«Nei», svarer hun mens hun stormer inn verandadøra.
«Jeg skal bare hente en spade».
«Men vil du ikke ha litt mat da? Og så skal vi jo bake boller etterpå, husker du?» sier jeg mens jeg følger etter henne ut til rommet hennes.
«Nei, ikke nå», sier hun og tømmer lekekassen på hodet og fisker ut en gul plastspade.
«Vi har funnet meitemark!»
Jeg tar meg en kaffekopp. Blar litt i avisa. Henger opp regntøyet fra barnehagen og setter på vaskemaskinen med fotballtøy.
I løpet av ettermiddagen kommer Lillemann inn to ganger for å tisse og skifte sko. Lillesøster er innom kjøkkenet for å ta seg et glass vann og for å hente sykkelhjelmen. Ingen har tid til verken spagetti eller boller.
Klokka sju roper jeg dem inn til kveldsmat og barne-tv. Jeg kan så vidt skimte Lillemann i toppen av et tre. Lillesøster sykler i innkjørselen.
De forhandler seg frem til først et kvarter, og så en halv time lenger utetid, mot at de dropper barne-tv.
Hva skjedde egentlig med slitne barn som trenger kvalitetstid med foreldrene etter en lang dag i barnehagen?
Er dine barn slitne etter barnehagen eller skolen?
PS: For flere oppdateringer om vår vellykkede kvalitetstid, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos