I dag er det den internasjonale lykkedagen. Jeg er i utgangspunktet skeptisk.
Trenger vi egentlig en egen dag for lykke? Vi lever jo for pokker i et lykkesamfunn der vi skal gå rundt og være lykkelig hele tiden. Snart er den eneste godkjente sinnsstemningen å være lykkelig, og alt annet blir sett på som unormalt og noe som i verste fall trenger behandling og medisinering.
Jeg forbeholder meg retten til å være skikkelig sur og grinete ... av og til.
Vi er så lykkelige på både Facebook, Instragram og på Snap at det nesten blir litt kvalmt. Og det florerer av blogger skrevet av lykkelige mennesker som tror at de er til inspirasjon.
Samtidig viser det seg at dagens unge aldri har vært mer ulykkelig enn det de er nå.
En ny rapport fra Verdens helseorganisasjon, rangerer depresjon som den vanligste lidelsen blant barn og unge i alderen 10 til 19 år. Aldri før har så mange unge i Norge fått piller mot depresjon. Ifølge Reseptregisteret har bruken av antidepressiva hos unge jenter mellom 15 og 19 år økt med 53 prosent i løpet av de siste sju årene.
Det er mange og kompliserte grunner til dette. Jeg tror en av dem er at vi misforstår hva lykke egentlig er. For det er ikke meningen at vi skal være lykkelig hele tiden. Lykke er ikke en konstant sinnsstemning. Lykke kommer i små blaff og forteller oss at vi gjør noe riktig. At vi er på rett vei. At vi har forstått noe grunnleggende riktig i det vi holder på med. Det kan være forhold til familie og venner, jobb og karriere, valg av partner, verdier, mål og ønsker for fremtiden.
Lykkefølelsen er en flyktig følelse som er en bekreftelse på at vi har det bra. Lykke er ikke en følelse vi skal ha hver time av døgnet, dag ut og dag inn.
Et deilig blaff av lykke.
Jo mer vi jager etter en konstant lykkefølelse, jo mer ulykkelig blir vi. Og dette lykkejaget overfører vi til barna våre. Vi glemmer at det er ok å være sint, lei, trist, skamfull, sjalu, redd og alle de andre mer eller mindre negative følelsene vi er utstyrt med.
For hvis vi ikke også erkjenner og kjenner på disse følelsene, blir lykken bare fjernere og fjernere.
Så trenger vi egentlig en internasjonal lykkedag? I vår overflod av lykke.
Ja, vi gjør visst det.
Årets lykkedag er viet til mellommenneskelige forbindelser. Det er nemlig en av de viktigste faktorene for lykke.
I dag omgår de fleste av oss av mange forskjellige mennesker. Likevel viser det seg at vi ikke føler oss genuint forbundet med nesten noen av dem. Vi føler oss ensomme.
Viste du at sosial isolasjon er like skadelig og en like stor risiko for tidlig død som røyking? Og at ensomhet er dobbelt så dødelig som fedme?
Foto: FNs happiness pack
Så, hva kan vi gjøre for å spre litt lykke rundt oss? Og da mener jeg ekte lykke. Den flyktige, gode og fine lykken. Ikke den misforståtte, slitsomme og strevsomme lykken.
FN har satt opp noen punkter på hva vi alle kan gjøre:
Gjør noe hyggelig for andre
What goes around comes around. Forskning viser at det å være snill mot andre, gjør både deg selv, og andre glad.
Still opp som frivillig
Enten det er noe du gjør gang i blant, eller jevnlig. I tillegg til å stille opp for andre, er det også en fin måte å treffe folk på og knytte nye vennskap.
Bli kjent med naboen din
Å kjenne menneskene i nabolaget du bor, gir en følelse av en felles identitet og å høre til.
Vær lydhør for andres behov
God kommunikasjon er nøkkelen til gode forhold av alle slag. Det handler om å forstå andres behov, og at andre tar hensyn til dine behov.
Let etter det gode rundt deg
Konstant kritikk er veldig ødeleggende. Prøv heller å se det beste i folk, og ros dem for det de gjør bra. Ikke heng deg opp i det negative.
Hva mener du? Trenger vi en egen lykkedag?
PS: For flere lykkelige, men ikke for lykkelige oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos