"Wow! Kjempestor rumpe!»
Treåringen ligger og dupper med store øyne i svømmebassenget, rett under trappa.
«Mamma, se», sier den lille vantro og peker på den store, badedraktbekledde rumpa som manøvrerer seg opp trinnene.
«Se, så stor rumpe. Kjempestor rumpe».
Jeg later som om jeg ikke hører. Ser en helt annen vei. Kikker meg rundt og prøver å kvele en liten latter som bobler i magen. Men jeg er mest flau. Håper den rompefagre damen ikke hørte oss.
Men treåringen vet at jeg hørte.
Nå kommer den lille bort til meg. Plasker seg bortover vannet med armene spent ut til hver side av altfor store armringer.
Jeg drar håndflaten langs vannskorpen og sender en sprut midt i det lille ansiktet.
«Whineeeeeei», hviner den lille og spruter tilbake. Tankerekken er avbrutt, glemt er alt om store rumper. Situasjonen er avverget.
For denne gang.
Treåringen er veldig opptatt av alt som er stort for tiden.
«Kjempestor motorsykkel», sier den lille og strekker armene ut til hver side og vifter med fingertuppene, hver gang en stor motorsykkel kjører forbi.
«Kjempestor brokkoli», sier den lille ikke like entusiastisk, når jeg serverer middag.
«Kjempestore sandaler», sukker den lille og strever med å få borrelås-reimen gjennom den bittelille hempa.
«Kjempestor bæsj», ler den lille og bøyer seg over dosetet for å beundre verket.
Men hvordan håndterer jeg det når barna snakker om andre folk?
Her om dagen, da vi satt på en kafé og spiste is, gikk det en dame med langt, lyst hår forbi oss. Virkelig langt hår. Sånn som når helt ned til rumpa.
«Kjempestort hår», sier treåringen fascinert og snur seg etter dama.
«Oj, ja hun hadde langt hår hun», sier jeg like fascinert, mens dama, som tydeligvis har hørt oss, snur seg og smiler mens hun kaster litt ekstra på hodet.
Men hvilke signaler sender jeg egentlig til barna mine når det er forbudt å snakke om store rumper, store neser eller å kommentere at folk er tjukke eller skallet? Og så blir de møtt med smil når de kaller folk pene, eller sier de har fint hår eller er høye og slanke.
Har jeg ikke da allerede lært barna at det ikke er akseptabelt å ha stor rumpe, store neser, være tjukk eller ha lite hår, men at det er helt ok å være pen, ha langt hår og lange bein?
Og jeg som virkelig prøver å lære barna mine å se forbi slike ting. At utseende ikke betyr noen ting og at stor rumpe er like fint som liten rumpe.
Sukk. Det er ikke lett ...
Har barna dine kommentert noe som gjorde deg skikkelig flau? Og hva gjorde du da?
PS: For flere oppdateringer om både store og små rumper og andre foreldredilemmaer, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos