«Hvorfor i alle dager har du fått barn? Hvis du ikke vil være sammen med dem? Dette er ren egoisme, og jeg skjønner meg ikke på deg. Jeg eeeeelsker barna mine, og vil tilbringe så mye tid sammen med dem som mulig. Jeg kunne ikke tenke meg å sende dem i barnehagen når jeg har fri selv.»
Denne kommentaren dukket opp etter jeg hadde skrevet et innlegg om at jeg av og til drøyde en halv time med å hente ungene i barnehagen, selv om jeg var ferdig på jobb. Og at jeg noen ganger hadde en hel dag fri og likevel sendte ungene i barnehagen. Egoistisk mamma!
Vi diskuterte litt frem og tilbake. Men den sure mammaen stod på sitt. Jeg var en dårlig mor som ikke burde hatt barn. Hun derimot, var en fantastisk mamma, som elsket barna sine så høyt at hun ikke ville miste ett minutt av deres våkne tid.
Denne mammaen kommenterte med fullt navn (all respekt for det!) og plutselig dukket svigermor opp i kommentarfeltet:
«Ærlig talt NN. Så mye som vi har stilt opp for dere og barnebarna opp gjennom årene, kan du vel ikke klage. Vi henter barna hver fredag og annen hver torsdag i barnehagen, og lager middag til dem hjemme hos oss. Vi har dem på overnatting annen hver helg, og en dag i uka. Og vi er tilgjengelig som barnevakt stort sett akkurat når dere ønsker det. Hvilket dere benytter dere av flittig!»
Nei, selvfølgelig hadde ikke denne mammaen behov for å hente i barnehagen en halv time senere. Hun hadde jo masse avlastning.
Vi har ikke det. Vi har ingen besteforeldre som har mulighet til å stille opp. Vi har hatt tre netter fri siden vi ble foreldre for fem og et halvt år siden. Den første natta var bryllupsnatta vår. Den andre natta fødte jeg Lillesøster, og den tredje natta var vi på overnatting på Sundvollen med sårt tiltrengt parterapi!
Hva med å være litt grei?
«Jeg hadde aldri lagd mat på et kjøkken med sånne lister langs benken. Det er en bakteriebombe. Det er ekkelt og uhygienisk. Du setter barna dine i fare.»
Jeg hadde nettopp delt et bilde av kjøkkenet mitt på bloggen. Jeg husker ikke helt sammenhengen, men listene langs kjøkkenbenken var i hvert fall ikke tema.
Og like sikkert som at ungene våkner klokka fem hver eneste lørdag og søndag morgen, kom det en surmaga kommentar fra en surmaga mamma som sitter og leter etter feil.
Ja, jeg vet at kjøkkenet mitt er passe nedslitt og gammeldags. Om kjøkkenbenk-listene utgjør noen direkte fare for barna mine, er jeg noe usikker på. Men ja, jeg lengter etter nytt kjøkken.
Akkurat nå står ikke det øverst på lista. Der står male gangen. Etterfulgt av pusse opp barnerom, male stua, beise veranda, fikse lekerom i andre etasje og lage hjemmekontor. Så kommer pusse opp kjøkken. Jeg tipper vi er i mål rundt 2019.
Og det er helt greit! Jeg lever veldig fint med både mørk gang og kjipt kjøkken.
Men hvorfor er vi så raske med å lete etter feil hos folk? Og hos andre mødre spesielt?
Hva med å tenke at et rotet hus kanskje bunner i sykdom eller andre ting vi ikke vet noe om, og tilby din hjelp i stedet for å kritisere?
Hva om kjipe regnbukser og manglende utvalg av ull i barnehagen skyldes dårlig råd? Og ikke foreldre som ikke bryr seg om barna sine.
Hva om mammaen i butikkøen gir etter for barnas begynnende trassanfall og kjøper sjokolade til dem fordi hun er så sliten, så sliten, at hun bare ikke orker stå gjennom enda et trassanfall akkurat nå. Akkurat i dag. Kanskje står hun der med gråten i halsen. Hva med å sende henne et oppløftende smil i stedet for å himle med øynene og riste overdrevent på hodet.
Hva om gutten som kjører handlevogna inn i leggene på mannen foran seg i køen, har en diagnose? Hva om mammaen er fortvilet og sliten etter endeløse timer med PPT som ikke fører frem. Hva om hun og mannen holder på å gå fra hverandre, og hun ikke har sovet de siste tre nettene?
Hva med å være litt grei?
Hva om mammaen med de to små barna og babyen på toget lar barna spille på iPaden hele togturen fordi hun har vært oppe hele natta med kolikkbabyen og ikke har overskudd til å underholde barna akkurat nå.
Vi vet så lite om hvorfor andre folk velger som de gjør. Felles for de fleste av oss, er at vi ønsker mer enn noe annet å være gode foreldre. Og de fleste av oss er det også! Selv om vi med jevne mellomrom gjør ting som ikke er helt pedagogisk korrekt.
Gi litt slækk! Vær litt grei!
Prøv heller å se det positive i folk. Og tilby din hjelp. Eller snakk med folk, i stedet for å snakke bak ryggen deres. Det kan hende du blir overrasket.
Eller som Susanne Aabel så passende skriver på Foreldre.no: Strekk ut en hånd og hjelp til! Kan du ikke? Vil du ikke? Så klapp igjen!
PS: For flere oppdateringer om egoistisk mamma og rotet hus med livsfarlige kjøkkenlister, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram ? casa_kaos