Femåringen sperrer opp øynene og holder seg for munnen.
«Er det lov å si det? At lærerne er bæsjehoder?» spør han og snur seg mot meg.
«Frekke, frekke lærer. Frekke, frekke», sier gutten på filmen og snur seg mot moren sin:
«Hvis de kjefter på deg så sparker jeg dem i pikken og sier fuck you til dem.»
Femåringens øyenbryn er dratt langt opp i panna. Den ellers så slette panna har fått fire, tynne rynker helt øverst, oppe ved hårfestet. 13-åringen ler høyt fra sofahjørnet.
Vi ser på filmen «Brødre» av Aslaug Holm. Filmen går på kino nå.
Bildet er hentet fra Filmweb.no
Aslaug har fulgt sønnene sine med filmkamera i åtte år. Fra de var fem og åtte år gamle. På fotballtrening, på skolen, på gutterommet i leiligheten på Sagene, på sommerferie på Smøla, på bandøving, hos frisøren og i badekaret.
Jeg hadde egentlig tenkt å diskutere om det var greit å filme en hel barndom for så å lage dokumentar om den. For så å vise den på kino til alle som vil se på. Sinte små barn som velter vaskebøtta så såpevannet renner ut over hele gulvet. Triste barn som ikke får til leksene. Frustrerte barn som kjeder seg på skolen og som kaller lærerne for bæsjehoder og som truer med å sparke dem i pikken. Brødre som krangler, sloss og erter hverandre. Som gråter og som ramler på isen og slår seg, mens mamma står og ser på gjennom kameralinsen, i stedet for å trøste og hjelpe.
Jeg hadde tenkt å trekke noen paralleller til det jeg, og andre mamma- og pappabloggere driver med.
Men etter å ha sett filmen, ble denne diskusjonen fjernere og fjernere. Det var helt andre tanker jeg satt igjen med.
Markus og Lucas.
Bildet er hentet fra Filmweb.no
Jeg så filmen sammen med femåringen og bonussønnen på 13. Jeg ble så utrolig glad i disse to guttene. De er så ... ekte. Så ærlige. Så nakne. Så flotte.
Jeg ler både med dem og av dem. Jeg kjenner deres frustrasjoner. Jeg føler deres undring og jeg tenker deres tanker.
Jeg sitter og nikker til fortellerstemmen til moren, Aslaug, der hun reflekterer over morsrollen og trekker linjer tilbake til sin egen oppvekst.
Etter episoden på skolen, der minstegutten nekter å gå inn i klasserommet, og kaller lærerne for bæsjehoder, forteller moren:
Før jeg fikk barn tenkte jeg: «Bare vi oppdrar dem bra, så blir de gode mennesker». Slik tenkte nok mine foreldre. Og besteforeldre. (...) Da jeg ble mor selv, ble jeg overrasket. For jeg oppdaget at dere var ferdige helt fra første stund. Så sterke og uavhengige. Det handler bare om å finne sin plass i verden, og det krever mot.
Og da begynte jeg å grine. For det er så utrolig godt å se at andre foreldre også sliter med barn som har sin egen vilje. At det ikke skyldes slett arbeid fra foreldrene og dårlig oppdragelse, slik så mange feilaktig tror.
For femåringen handlet filmen om to brødre som finner på masse rart sammen. Som krangler mye men som likevel er veldig glad i hverandre. Og den handler om å tørre å hoppe.
For 13-åringen handlet filmen om drømmer, og om å vokse opp. Om å spille fotball og om å spille i band. Og om hvordan i alle dager man skal fortelle pappa på best mulig måte at man har farget håret svart og tatt hull i øret for å likne Billie Joe Armstrong i Green Day.
For meg handlet filmen om den komplekse foreldrerollen. Om hvordan verdiene forandrer seg. Om hva som er viktig i livet. Og om foreldres drømmer og forventninger til barna.
Lukas og Markus, åtte år senere.
Bildet er hentet fra Filmweb.no
Og selv om guttene etter hvert blir dritt lei av mammas filming, og ber henne innstendig om å slutte: «Jeg får nesten sammenbrudd av den. (filmingen) Du er så nevrotisk, du klarer ikke å bli ferdig», sier eldstegutten. Så tenker jeg likevel at det er helt greit. Det føles helt naturlig. For dette er en film så full av kjærlighet, respekt og omtanke for disse guttene. En film full av undring over brødrenes tanker, drømmer, refleksjoner og samspill, at jeg likevel sitter igjen med en god følelse etter å ha sett den.
Hva mener du? Er det greit å utlevere barna sine på blogger, bøker og på film?
PS: For flere oppdateringer om barn med egen vilje, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos