«Nei, men det blir altfor sent. Da er vi ikke hjemme før nærmere halv ni i kveld, og da blir det bare styr med overtrøtte unger. Det orker jeg ikke i kveld», sier mannen.
Han står på kjøkkenet og stabler inn i oppvaskmaskinen etter frokosten. Jeg har lyst til å dra på kino senere på kvelden. Jeg er så nysgjerrig på nyinnspillingen av Annie. Lille, søte, foreldreløse Annie som var så flink til å synge og danse. Jeg kan fortsatt huske første gang jeg så den filmen. Jeg tror jeg var en åtte, ti år, og mamma hadde leid movieboks og Annie på VHS. Jeg gikk og sang "Det kommer en dag i morgen" i flere måneder etterpå.
Dessverre begynner filmen så sent som klokka 18 hver eneste kveld.
«Men vi kan jo bare la dem sovne i bilen på vei hjem. Så lemper vi dem bare rett i seng. Det går bra det», sier jeg og setter melkegassene på kjøkkenbenken.
«Vi har ingen garanti for at de sovner i bilen. Og i hvert fall ikke etter å ha spist popcorn og sjokolade til kveldsmat», sier mannen og skyller melkeskvettene ut av glassene før han setter dem inn i oppvaskmaskinen.
«Men hva pokker skal vi med unger da, hvis vi ikke kan gjøre sånne ting? Det er jo nettopp sånt som gjør det gøy å ha barn", sier jeg og tramper bort til kjøkkenbordet og samler sammen møkkete kniver og t-skeier. Jeg begynner plutselig å nynne på Annie-sangen i hodet.
«Næmmen, det er da mange andre grunner til at vi har barn! Jeg fikk i hvert fall ikke barn for å stresse rundt med to overtrøtte, slitne unger som skulle vært i seng for lengst", sier mannen og tar imot knivene og skeiene. Det klirrer i det han tar tak rundt den blanke bunken. En liten dråpe bringebærsyltetøy lander på genseren hans.
«Men det er jo Annie! Vi må se den filmen. Og nå er ungene så store at de får noe ut av filmen også», sier jeg med stemmen i en halv oktav høyere.
«Ja ja, jeg bare sier det. Du vet hvordan ungene er. Vi har tett program hele dagen. Vi må ut og kjøpe støvler og regndresser til barna først. Og sånne handlerunder har en tendens til å sette både deg og ungene i grinemodus. Da blir det jeg som ender opp med å gjøre alt. Og det gidder jeg ikke», sier mannen og løfter begge hendene med håndflatene opp mot meg.
«Du som må gjøre alt? Hva mener du med det? Jeg er jo med jeg og?»
Jeg lener meg inntil kjøkkenbenken og setter en knyttet neve i siden.
«Eh, jo men når du blir stresset så kan du bli ganske ... du vet, sur og sånn. Og da setter du deg bare rett ned på en benk og sier at nå orker du ikke mer, og så må jeg drasse rund på ungene til vi er ferdig", sier mannen.
«Det er det dummeste jeg har hørt», sier jeg og river til meg kjøkkenkluten som ligger som en våt ball på benken.
«Dessuten er det jeg som gjør alt husarbeidet her hjemme. Du gjør jo INGEN TING!» Jeg roper ut de to siste ordene mens jeg tørker bestemt av bordplaten.
«Hæ?», sier mannen. «Hva er det du snakker om nå da?»
Han klør seg i panna.
«Husarbeid», sier jeg og børster en brødskorpe ned på gulvet.
«Jeg snakker om husarbeid!", gjentar jeg og fortsetter:
"Det er jeg som sørger for at barna her rent tøy å ha på seg. Det er jeg som bytter sengetøy på alle sengene. Det er jeg som vasker badet og rydder i gangen?»
«Hva i alle dager har det med saken å gjøre», avbryter mannen. Han ser oppriktig forvirret ut der han står midt på kjøkkengulvet med brynene dradd langt opp i panna og armene hengene løst ned langs siden.
«Hva det har med saken å gjøre?», spør jeg og snur meg mot ham.
«Hva det har med saken å gjøre?», gjentar jeg med trykk på hver ord.
«Jo, det skal jeg fortelle deg. Det har ALT med saken å gjøre. Men hvis du ikke forstår det, så gidder jeg faktisk ikke forklare det for deg en gang», sier jeg og kaster kluten oppi vasken før jeg marsjerer ut av kjøkkenet.
Mannen snur seg etter meg med åpen munn og armene dinglende med langs siden. Jeg setter meg i sofaen med mobilen min og trykker meg inn på Facebook.
"Jeg gjør da mye her hjemme, jeg", mumler han etter meg. "Jeg trodde vi hadde delt sånn ca. fifty, fifty, jeg ..."
En stund senere kommer mannen bort til meg med mobilen i hendene.
«Du, Annie går jo hele påsken i Oslo da. Der går den mye tidligere på dagen også. Vi kan jo ta en tur inn til storbyen en av påskedagene», sier han og peker på mobilen sin.
Vi kom oss likevel ikke hjem før etter klokka åtte den kvelden. For det første bruker vi altfor lang tid på å komme oss ut av dørene. Dessuten tar det tid å handle støvler og regndresser til to små barn. Og det blir Annie senere i uka.
Men jeg er litt usikker på hva husarbeid egentlig hadde med saken å gjøre.
Flere her som drar husarbeid-kortet i alle krangler? Også de som handler om helt andre ting enn husarbeid?
PS: For flere krangler om husarbeid, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos