Er det én ting jeg alltid har vært opptatt av, så er det selvstendige barn. Så snart barna kan gjøre noe selv, skal de jammen få lov til å gjøre det selv også.
Det er ikke snakk om at jeg skal kle på dem når de egentlig kan kle på seg selv. Barna kan fint ta på seg klærne som jeg har lagt frem til dem på senga.
Og så kjøper jeg bare sko med borrelås. Det klarer de fint å ta på selv. Det er bare tull at jeg skal gjøre det for dem. Jeg har da nok av andre ting å gjøre.
Jeg gidder heller ikke plukke opp skittentøy etter dem over alt. Det får de jammen legge i skittentøykurven selv.
Og sette middagsfatet ut på kjøkkenbenken når de er ferdig med å spise.
Jeg har satt en krakk foran vasken på badet, slik at de kan vaske hendene sine selv.
Videre forventer jeg at de skal henge opp jakkene sine. Vi har en egen krok langt nede på veggen i gangen slik at de rekker opp.
De skal rydde opp etter seg, skrelle bananen selv og putte matboksen i barnehagesekken.
Vel, dette er sånn det burde være. Jeg er fortsatt stor tilhenger av selvstendige barn. Men hvem har tid til å vente på at barna skal gjøre alle disse tingene selv da?
Hvem har tid til å vente på at barna skal kle på seg selv hver morgen?
«Nå må du kle på deg», sier jeg fra badet med tannbørsten i munnen.
«Okei», sier barna og setter seg i sofaen for å klappe katten.
«Næmmen, hallo. Har dere ikke kledd på dere ennå», sier jeg når jeg kommer ut av badet.
«Nei», sier de, og klatrer ut av sofaen, over stuebordet, på mot rommene sine.
Etter jeg har smurt matpakkene, sitter de på stuegulvet og klistrer klistremerker på hverandre.
«Hallo! Nå må dere gå og kle på dere», sier jeg igjen og bærer dem ut på rommene.
«Se her. Her ligger klærne deres på sengene. Kle på dere nå. Vi begynner å få dårlig tid».
Når jeg fem minutter senere kikker inn på rommet deres etter å ha pakket barnehagesekken for dem, henger de opp ned i gardinen og leker Spiderman og Elsa.
«Se mamma, se», roper de. Fortsatt i pysjen.
Og hvem har da tid til å vente på at ungene skal ta på seg skoene selv når vi allerede er ti minutter for sent ute?
Skittentøy plukker jeg opp etter dem selv. Jeg orker ikke mase om at de skal gjøre det. Og middagsfatene deres rydder jeg ut sammen med alt det andre. Det tar jo bare to sekunder å stable to fat ekstra når jeg likevel holder på å rydde av bordet. Dessuten er barna allerede long gone på vei ett eller annet sted.
Og hendene vasker jeg for dem. Når middagen står på bordet, gidder jeg rett og slett ikke bruke en halv time på å få dem til å vaske hendene selv. Dessuten søler de med såpa og spruter vann over hele badebenken.
Og ja da, jeg plukker opp jakkene deres som de har slengt fra seg på gulvet i gangen, og jeg skreller bananen deres og pakker barnehagesekken.
Hey! Hva skjedde egentlig med å rydde opp etter seg selv?
Jo da, det er fint med selvstendige barn. Men trenger de bruke så himla lang tid på alt de skal gjøre da?
Har du selvstendige barn?
PS: for flere oppdateringer om mine selvstendige barn, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos