Jeg har egentlig aldri likt barn.
Mens de andre jentene i gata trillet rundt på barnevogner da vi var små, gikk jeg tur med naboenes hunder.
Jeg ble alltid veldig ukomfortabel når venninner absolutt skulle plassere de nyfødte babyene sine på fanget mitt og ta bilde.
Jeg var hatet å sitte ved siden av babyer eller barn på fly.
Tok jeg toget, gikk jeg gjennom alle vognene helt til jeg fant en vogn uten barn. Kom det på barn underveis, flyttet jeg meg.
Jeg har aldri hatt noen biologisk klokke som har tikket heller.
Selv da jeg bikket 30 år, var singel og barnløs, kjente jeg over hodet ingen tikking.
Jeg ble ikke kjæreste med mannen min før jeg var 32 år. Og jeg ble ikke gravid før jeg var 33. Likevel hadde jeg ingen hast.
Men av en eller annen grunn, har jeg alltid visst at jeg en dag skulle ha barn.
Mye av min motivasjon, var at jeg ønsket meg en familie. At jeg gjerne ville ha den tilhørigheten, tryggheten og samholdet man kun har som medlem av en familie.
Ren egoisme, med andre ord.
Og når barna først kom, lærte jeg meg jammen å elske dem også. Det var ikke så veldig vanskelig.
Men jeg er fortsatt ikke overstadig begeistret for andres barn.
Ikke misforstå meg, jeg kjenner også at eggstokkene danser samba når jeg ser en søt, liten baby. Så lenge den sover ?
Og jeg synes de fleste barn er kjempekule.
Men ingen slår mine egne barn. Det er bare de jeg kan omgås på daglig basis uten å bli lei.
Hvorfor fikk du barn?
Les også: Jeg hater å leke med barna
PS: For flere oppdateringer fra denne egoistiske, barnehatende moren, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos