Lillemann blir fem år i dag. Fem år og helt perfekt. Akkurat passe stor. Akkurat passe liten.
Så stor at han ikke trenger meg til å holde han i hånden når han skal i barnebursdag.
Så stor at han vil gå til lekeplassen alene.
Så stor at vi kan gå på kino sammen og se filmer vi begge synes er bra.
Så stor at han er ferdig med å teste grenser hele tiden (Og takk og lov for det!)
Så stor at han kan ta på seg skoene selv. Og smøre brødskiva si selv, og tørke opp etter seg når han søler.
Så stor at han synes Teletubbies er teit. Og at Postman Pat er skikkelig barnslig.
Så stor at vi kan snakke sammen om ting som jeg også synes er interessant. Og ikke bare om hvem av guttene i barnehagen som klatret høyest, og hvem som han Lynet Mc Queen-matboks og hvem som har Spiderman.
Så stor at han liker samme musikk som meg.
Så stor at han vet at han skal bli vaktmester når han blir stor.
Så stor at vi kan sitte sammen rundt spisebordet og legge puslespill mens vi snakker om dinosaurer og haier og mormor som er død.
Så stor at vi kan lese bøker som jeg også liker. Til og med spenningsserier, som Drageherren og Phenomena.
Så stor at vi kan sykle til butikken sammen. Eller ta en skitur lørdag formiddag. Uten at han blir sliten og må bæres.
Men likevel fortsatt så liten at han kan krype sammen på fanget mitt og legge nesen inn i halsgropen min når han er trøtt eller når han trenger trøst.
Fortsatt så liten at han ikke bryr seg om at jeg gir han en stor klem og kaller han for lille Gullegutten min mens kompisene hører på.
Fortsatt så liten at han går i de klærne han liker uten å tenke på hva andre måtte mene om hvordan han ser ut.
Fortsatt så liten at han krabber opp i senga mi og legger seg tett inntil meg når han våkner midt på natta og lurer på om det kanskje kan være en hai under senga. Eller i klesskapet.
Fortsatt så liten at han ikke klarer å skjule følelsene sine. Er han glad, vises det i hele gutten. Er han sint, likeså. Jeg vet alltid hvor jeg har han.
Fortsatt så liten at han ikke bryr seg om at han er eneste gutt på dansinga. Så lenge han får danse, spiller det ingen rolle hvilket kjønn de andre er.
Fortsatt så liten at han tror jeg vet og kan alt.
Fortsatt så liten at han synes jeg er verdens peneste mamma og at ingen andre mammaer i hele verden har så god kosemage som meg.
Fortsatt så liten at han undrer seg over hvorfor stjernene lyser om natta. Og hvorfor trærne mister bladene sine om høsten.
Fortsatt så liten at å kjøre tog er det største i hele verden.
Fortsatt så liten at han tror på julenissen og tannfeen.
Fortsatt så liten at han hopper opp og ned mens han klapper i hendene og smiler så stort at han blotter tennene i underkjeven når den første snøen kommer.
Akkurat passe stor. Akkurat passe liten.
Fem år og helt perfekt.
PS: For flere oppdateringer om den fantastiske femåringen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos