Det er ikke lett å ta vare på forholdet i den verste småbarnstiden.
Jeg tror det er viktig og legge lista lavt og ikke forvente de helt store romantiske utskeielsene. Kjærestetur til Roma og spontansex på kjøkkenet får vente noen år.
Men det jeg savner aller mest i forholdet vårt, er de lange samtalene. Før vi fikk barn, kunne vi sitte i timevis hver kveld og bare snakke og snakke og snakke. Om jobben, om fremtiden og om den nye huset. Store og små ting.
I dag er vi så slitne når ungene endelig er i seng, at vi synker ned i sofaen og griper etter fjernkontrollen. Det spiller ikke så stor rolle hva som er på tv, bare det er noe.
I løpet av dagen består samtalene våre stort sett av korte beskjeder: Har du sett den stripete genseren til Lillemann? Jeg setter på en maskin med mørkt nå. Skal du ha med no skittentøy må du komme med det nå! Gidder du å kjøre ungene i barnehagen i morgen tidlig, eller? Må du alltid sette skitne fat i kjøkkenkummen? Kan du ikke sette dem på benken i stedet?
Men så kom vi over Fuelbox. Samtaler på boks. Det er rett og slett en boks med spørsmål delt inn i forskjellige kategorier. Man trekker et kort, og stiller hverandre det spørsmålet som står på.
Okei, la oss prøve. Vi rigget til for en helkveld med reker og vann (Her burde det stått hvitvin, men vi hadde ikke klart å holde oss våkne hvis vi hadde åpnet en flaske vin. Så det ble vann).
Okei. Første kort. Kategori Snikksnakk:
«Du likner i hvert fall på hun i Kill Bill. Ehm... Uma Thurman», kommer det fra mannen.
«Hæ? Likner jeg på henne», svarer jeg og ser ned på hendene mine. Hun har visst ekstremt store hender.
«Ja, litt.», sier mannen.
Javel. Okei. Det kan jeg vel leve med.
«Jeg da?» spør mannen.
«Hvem likner jeg på?»
«Du har i hvert fall nesen til Tom Cruise», sier jeg og ler.
Okei. Dette går jo bra. Neste kategori. Erotikk og sex
«Ingen ting», sier jeg og gjesper.
«Alt», sier mannen og klør seg i øret.
Og så går vi videre.
Kjærlighet og romantikk:
«Ehm ...», sier mannen og ser opp i taket.
«Ehm ...», sier han en gang til et halvt minutt senere og klør seg i hodet.
«Tja ...», sier han og setter albuen i bordet mens han hviler haka i hånden.
«Nei, hva kan det ha vært da ...?»
Etter en stund må han kaste inn håndkleet og innrømme at han ikke kommer på noe.
Jeg tenkte egentlig jeg skulle se skikkelig streng ut og kanskje bli litt sur, men så kommer jeg ikke på noe jeg heller.
Okei, jeg er nok ikke den mest romantiske typen. Jeg er ikke en sånn som kjøper blomster, tenner stearinlys, overrasker med hjemmelaget middag og nusser mannen i øret mens jeg hvisker søte små ting til han.
Men etter hver kommer vi frem til at jeg er ganske romantisk på min måte. Jeg liker å gi jule- og bursdagsgaver som er veldig personlige. Ofte bruker jeg lang tid på å planlegge, fikse og ordne, slik at mannen får akkurat det han ønsker seg, uten å vite at det er det han vil ha. Gjerne en opplevelse. Og det er jo romantisk, er det ikke? Jeg stikker ikke innom en bokhandel den 23. og grabber med meg en krimbok, liksom.
Og av og til lar jeg mannen få styre fjernkontrollen. Og så hender det at jeg går inn på soverommet og plukker opp skittentøyet hans, selv om jeg sier at jeg ikke vasker noe annet enn det som ligger i skittentøykurven. Og noen ganger finner jeg på noe med ungene i helgene, og lar han sove ekstra lenge.
Mannen derimot, er veldig romantisk. Han kommer hjem med blomster, gavekort på massasje og bøker han vet jeg ønsker meg. Helt uten noen spesiell anledning. Og så er han kjempeflinkt il å lage mat, og plutselig disker han opp med et deilig måltid til meg, helt uventet.
Til gjengjeld er han ganske dårlig på å kjøpe gaver. Han må ha en liste der det står helt konkret hva jeg ønsker meg, og hvor de selger det.
Vi ble enige om at vi egentlig utfyller hverandre ganske bra.
Neste kort:
«Det var fra far", sier mannen. "Han sa alltid at jeg måtte få meg en skikkelig utdannelse. Det var et godt råd. Du da?»
«Kanskje ikke et konkret råd, men mamma var veldig tolerant og lærte meg at det var viktig å akseptere folk som de var, uten å dømme», sier jeg og savner plutselig mammaen min.
Hos oss stod døra alltid åpen. Uansett hvor folk kom fra og hvilken bagasje de hadde med seg. Mamma synes korrekte «perfekte» mennesker var fryktelig kjedelige. Og det kan jeg vel til tider være enig med henne i.
Ny kategori: Familie, barn og økonomi. Hvilke verdier ønsker du skal gjennomsyre vår familie?
Og her er vi heldigvis så enige at det nesten blir litt kjedelig:
Toleranse, glede, omtanke for andre, takknemlighet, mye latter, fysisk utfoldelse, ubetinget kjærlighet, nysgjerrighet, trygghet, samhold og raushet.
«Nei, nå må vi ha litt mer sex igjen», sier mannen og strekker seg etter boksen.
«Hey, vent», sier jeg og flytter den utenfor rekkevidde.
«Vi har flere kategorier igjen», sier jeg og begynner å bla i kortene. «Vi har ikke vært innom Minefelt, Fremtid, fortid og nåtid, Mine, dine og våre...»
«Hey, gi meg den», sier mannen og griper etter boksen. «Det er vel ingen som sier at man ikke kan hoppe litt rundt omkring, vel?»
Jeg sperrer opp øynene og rister på hodet.
«Er du helt gal? Man må da følge rekkefølgen på kategoriene? Man kan da ikke bare drive å hoppe rundt sånn helt vilt. Det er jo nesten det samme som om vi skulle sniklese spørsmålene først, og bare ta de vi likte!»
Men mannen hadde allerede trukket et nytt sexkort:
Men svaret på det, holder vi for oss selv ;)
Synes du det er vanskelig å holde liv i hverdagsromantikken?
PS: For flere oppdateringer om vårt uromantiske småbarns-forhold, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram.