«Næææææææiiiiiiih», roper Lillesøster og putter nonstop-posen under genseren.
«Den er miiiiiiin!»
Lillemann hopper ned fra stolen og bykser bort til Lillesøster.
«Gi meg den», sier han og tar et godt tak i genseren hennes.
«Den er alle sin!»
Jeg sukker tungt og lener meg tilbake i stolen. Setter pekefingeren mellom øyebrynene og trykker lett.
«Mamma! Mammmmaaaaa!» roper Lillesøster og padler med beina mot storebroren.
«Mammmmaaaaa!» roper Lillemann og griper etter føttene til Lillesøster.
Ja, ja. De sier vel fra hvis en av dem blir alvorlig skadet, tenker jeg og lukker øynene.
Vi hadde gledet oss hele dagen til å bake pepperkaker og pepperkakehus. Eller pynte pepperkaker og pepperkakehus. Pepperkakedeigen var ferdigkjøpt. Og huset var av typen modulhus. Kjøpt ferdig i eske på harryhandel i Svinesund.
Det var søndag ettermiddag. Jeg ble vekket allerede klokka halv seks av to unger som hoppet i sengen min og lurte på om vi skulle bake pepperkaker snart.
Jeg forklarte dem så godt det lot seg gjøre at vi først skulle spise frokost. Deretter handle. Så skulle vi ut og ake, så spise middag, og så ble det pepperkakebaking.
Barna hadde knapt tid til å spise frokost. De løp rundt i huset med ei halvspist brødskive i hånda mens de sang julesanger og maste etter pepperkaker. I butikken gikk de fullstendig bananas, og insisterte på at vi måtte ha både Kinderegg og bruspulver på pepperkakehuset.
Ake-daten var morsom i nøyaktig ti minutter. Så ble de kalde og ville bare hjem ... og bake pepperkaker. Vi avlyste planlagt lammesteik-middag, og tok en kjapp restemiddag i stedet.
Så. Endelig. Endelig var det tid for pepperkakebaking.
Pepperkakeidyll
Planen var at vi skulle innlede med tenning av to adventslys mens vi leste dikt nummer to i kor:
Så tenner vi to lys i kveld,
to lys for håp og glede.
De står og skinner for seg selv,
og oss som er til stede.
Så tenner vi to lys i kveld,
to lys for håp og glede.
De forventningsfulle barnesmilene skulle lyse i skinnet fra de lilla lysene, og vi skulle holde rundt hverandre og gynge lett frem og tilbake på stolene mens vi fremsa diktet.
Så skulle jeg sette på julemusikk, knyte juleforklær på barna og rufse dem i håret.
Jeg skulle kjevle ut deigen og la barna trykke ut mann og kone mens jeg smeltet sukker og limte huset sammen. Så skulle pepperkakene få godgjøre seg i ovnen mens vi pyntet pepperkakehuset.
Vi skulle sniksmake på nonstoppene og få mel på nesa, mens vi tøyset og tullet og hadde rollespill med seigmennene.
Jeg skulle si «Au, au, auuuuu. Å nei, ikke spis armen min da!» med rar stemme, mens ungene tok små biter av seigmennene og lo trillende barnelatter slik bare barn kan.
Det ble ikke helt sånn...
Det begynte ganske bra. Da jeg tente lysene, satt ungene som to tente lys selv. De byttet ut ordet «lys» med «bæsj» i diktet, men det var bare moro.
Lillesøsters små hender klarte ikke å stikke ut deigen skikkelig med formene. Grisen hang fast i resten av deigen da hun skulle ta den løs. Men midt i gjøre-selv-alderen som hun er, nektet hun selvfølgelig å ta imot hjelp. Til slutt satt hun på kne oppå bordet og trykket formene ned i deigen med full kraft.
Jeg prøvde forsiktig å si at det kunne hjelpe å rikke formen litt frem og tilbake for å løsne grisen. Men nei, gode råd var absolutt ikke velkomne.
Hun ble mer og mer frustrert og veltet melposen ned på gulvet i det hun kastet armene ned langs siden i et stort sukk. Melposen traff Lillemann på vei ned, og en liten kledelig melflekk på nesa ble plutselig en hel femåring badet i mel.
Til slutt satt Lillesøster seg på andre enden av bordet med nonstop-posen.
«Jeg går ut, jeg», sa Lillemann plutselig og dro på seg vinterskoene.
«Går ut?», sa jeg forskrekket. «Du kan ikke gå ut nå, vel? Vi skal jo lage pepperkaker!»
Men jo, han ville ut til noen kompiser. Først sa jeg nei. Dette var ikke en kompiskveld. Han hadde jo gledet seg til dette i flere dager. Men så kom jeg på at det kanskje egentlig var helt greit likevel, så jeg sa «okei da», og vinket ham avgårde.
Så satt jeg der alene da, og stakk ut pepperkaker. Det ble tre brett til slutt. Det ene brettet glemte jeg i ovnen, så både konemor, mannen, grisen og snømannen ble svarte.
Det andre brettet mistet jeg i gulvet da jeg skulle lirke de ferdige kakene over på risten. Halvparten knakk.
Jeg fikk omsider limt huset etter å ha knekt to vegger og halve pipa i prosessen.
Så var det tid for pynting.
Lillesøster hadde funnet frem en plate med spiselige fotballer fra Lillemanns femårsfeiring. Hun synes det var en strålende idé med fotball-pepperkakehus. Jeg prøvde å tviholde på det tradisjonelle nonstop- og seigmannhuset, men ble fort overkjørt av en tre år gammel hardbarka fotballentusiast.
Fotballpepperkakehus. Ja, ja. Hvorfor ikke.
Vi hadde akkurat pyntet ferdig taket, da Lillemann kom dundrende inn døra. Resten av kvelden gikk det slag i slag:
Ungene kranglet om hvem som skulle pynte hvilken side av huset, hvem som skulle ha den hvite glasuren og hvem som skulle ha den grønne. De kastet nonstop på hverandre. Og på meg.
Lillemann blåste ut adventslysene, til Lillesøsters store frustrasjon. Jeg tente de igjen, og han blåste de ut igjen. Til slutt fikk han Lillesøster med på laget, og de gikk rundt og blåste ut alle lys i hele huset.
Hanne Kroghs julestjerne-sang hadde ikke sjans til å bryte gjennom lydnivået, og Lillesøster fikk til slutt vondt i magen etter å ha tømt så godt som hele nonstop-posen.
Vi var veldig uenige om når huset skulle spises. Ungene mente med en gang, jeg mente i romjulen. Denne diskusjonen vant jeg. Vi var også veldig uenige om hvor huset skulle stå. Ungene mente på gulvet. Jeg mente høyt oppe på hylla.
Less is more, sa du?
Vi kom heldigvis i mål til slutt. Det ble både pepperkaker og pepperkakehus. Selv om veien dit ikke ble helt som forventet.
Nå er det heldigvis lenge til neste gang.
PS: For flere førjuls-oppdateringer om vår juleidyll, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos